Bengt på 1.maifeiring med jobben

May 1 - Labour Day!

1.mai er stort i Zambia! Jeg var en av de heldige fra DALICE som ble plukket ut til årets markering. Vi var 10-12 stykker som ble pyntet opp i nysydde festklær for å kunne representere DALICE på best mulig måte i 1.mai-toget. Det skulle egentlig også øves på marsjering, men begge øvelsene ble avlyst pga dårlig oppmøte. Som gammel korpsgutt fikk jeg lyst til å legge inn protest, men lot det være.

Vi venter på...vi vet ikke helt hva vi venter på, men praten går og vi har det hyggelig!

Kvelden før 1.mai var jeg på utestedet Sizzler's og så foppall (united-city) med Brychan, og det tikket inn en melding fra en kollega at jeg skulle møte kl 0730 neste morgen utenfor hovedinngangen på DALICE. Jeg hadde en mistanke om at det kom til å bli delay, men man vet jo aldri, så man kreker seg opp og kommer seg til oppmøtestedet til avtalt tid. Der var det faktisk 5-6 stk allerede, og like etterpå kom resten av gjengen. Vi ventet likevel ca 1 time på et elller annet før vi satte oss i bussen og kjørte til Mukuni Market i sentrum av Livingstone.

To av mine kolleger i finstasen venter på at toget skal begynne å gå

Ved Mukuni Market var det masse folk! Vi gikk ut av bussen, fant skygge og slo av en prat om løst og fast mens vi ventet på at toget skulle begynne. Fremst i toget sto det et brassband fra Zambian Air Force + en drilltropp. Rene 17.maistemninga!

Her har vi stilt opp og er klare til å marsjere!

Så begynte trommegjengen å spille, og toget satte seg i bevegelse. Jeg merket allerede etter 5 min at dette kom til å bli varmt, hadde ikke tatt med verken solbriller, cap eller solkrem. Mine kolleger så uforstående på meg, og da jeg spurte om de pleide å bli solbrent, kom gapskratten. De hadde imidlertid sett og hørt om problemet; albinoer synes veldig godt i det Zambiske samfunnet.

Det marsjeres på elegant vis gjennom sentrum av Livingstone

I begynnelsen var det mye subbing og svært ujevne rekker, og jeg valgte igjen å holde meg nøytral. Det ble orden på ting da en mannlig kollega fra kroppsøvingsseksjonen tok frem storstemmen og beordret "rætt inn rækka" på Tonga.

Noe som slo meg da vi gikk gjennom gatene, var at det var så stille! Null roping av arbeiderslagord, ingen proletariske sanger, ikke en gang et lite Hurrrrraaaa!, verken fra tog-gjengen eller publikum. Kanskje det var flere enn meg som merket varmen?

Da toget stoppet opp ved den trafikkerte Nakatindi road, var det mange som søkte tilflukt i skyggen. Mine kolleger sto helt uanfektet i solsteiken, mens jeg sneik meg bort til treet på bildet over. Der traff jeg lektor Chisala som sluttet på DALICE i februar. Typisk meg at jeg forvekslet han med kokken på DALICE (de er veldig like), og dermed klarte å si "Åja, så du er blitt kokk på Ministry of Education!".

 Endelig var vi fremme ved idrettsbanen hvor oppstilling og taler skulle foregå! Her kan man se at zambierne praktiserer den brente jords taktikk(ha! ha! ha!). Overalt hvor det finnes tørt høstgress, brennes det. 

Vi rettet oss opp, fikk orden på rekkene, og marsjerte taktfast inn på stadion. Da vi kom forbi talerstolen(bildet) ble vi presentert som David Livingstone School e.l.,altså ikke et ord om at vi er et College, noe som irrirterte mine kolleger. Vi fikk plass midt i jungelen av folk på fotballbanen. Korpset spilte med god trøkk og takt og akkurat passe surt, og jeg fikk flashback til korpsstevnene på 80-tallet.

Her er drillpiker og korps i aksjon!

Toget samles på idrettsbanen

Fornøyde lærere er vel fremme etter timer i solsteiken. Herrene  rundt meg smiler og ler hele tida, men når det  taes bilder, kommer gravalvoret frem...

Det ble etterhvert umulig å stå i sola å høre på talene. Det var satt opp telt med stoler, og de som ikke fikk plass der, måtte finne skygge andre steder. Her sitter vi i skolebussen!

I timene som fulgte var det taler, taler, taler. Det var ikke så lett å få med seg hva som ble sagt heller, men jeg fikk med med hovedtrekkene: likhet mellom kjønn og "decent work for all". Det siste kan jeg skrive under på at trengs. Vi har blitt kjent med flere som jobber 6-7 dager i uka for under 500 kr i måneden....Etter en 3-timers kontinuerlig taleflom, var det utdeling av awards for spesielt god innsats på arbeidsplassen, og fra DALICE  var det flere (kanskje 5-6) som fikk priser for god innsats på jobben. Kl 1500  måtte dagens hovedgjest (en minister fra Sata's regjering) dra, og ting begynte å løse seg opp etter det. Slitne etter en lang dag satte vi oss inn i bussen, og Chainda, en av skolens sjåfører, var så elskverdig at han kjørte hver og en av oss til døra!