I begravelse

I begravelse

Det var en sterk opplevelse å være i begravelse.

Etter en liten joggetur(!!!), en vaffel fra i går og 15min morning devotion i kapellet, tok jeg med meg wrappen (eller schetenga? –stoffstykke som damene knyter rundt seg som et skjørt) og gikk ned til resepsjonsområdet for å ta følge med de andre lærerne til Batoka Mortuary. Bengt kjørte ungene til skolen og skulle møte oss seinere. Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle møtes kl 0830, men litt over 09 kom rektor og sa at vi skulle være ved the mortuary kl 09, så da begynte vi å rusle mot bilene.

Det var en 21 år gammel student som skulle begraves. Han hadde bare vært på skolen i 8 dager da han onsdag kveld ble veldig syk og kastet opp blod. Det viste seg at han hadde hatt en svulst helt siden han var liten, og nå var et eller annet gått i stykker, og de klarte ikke å stoppe de indre blødningene. Utrolig trist. Storesøsteren hadde gått på DALICE tidligere, så det var flere som kjente godt til familien.

Da vi kom fram var det allerede en god del folk der. En del var samlet under et tre og sang, mens andre var samlet ved DALICE-koret under tak. Jeg satt meg sammen med Barbara, Grace og noen andre kollegaer på en benk under taket ved koret. Barbara kunne fortelle at de først og fremst sang om trøst og styrke til å komme videre. Etter at vi hadde sittet der en stund, kom familien inn. De hulket, gråt og hylte, og noen av dem kunne nesten ikke stå på beina og måtte støttes inn. Søstrene havnet på gulvet rett foran beina mine. Like ved satt to gutter som kanskje kunne være på Viljar og Eirunn sin alder. Det var småbrødrene hans. Barbara sa til meg at her i Afrika viser man følelser og gråter høyt. Koret sang videre, og etter hvert stilnet gråten litt. Det var på tide med Church Service. Jeg vet ikke helt hvem det var som snakket, men han som snakket mest var nok en prest. Det var diverse bønner og mye snakk om at livet på jorda er kort og at vi må være forberedt og huske å Praice the Lord mens vi kan, for det er ikke sikkert vi husker det når vi blir syke. Alt ble sagt på engelsk, men også oversatt til tonga. Det tok litt tid, men så begynte koret å synge igjen, og vi stilte oss i kø for å se på den døde. Han lå i en kiste som var lukket, men det var en åpen luke der ansiktet kunne sees. Naturlig nok startet gråten igjen, og den nådde etter hvert nye høyder. Det var veldig uvant for meg å se og høre folk vise så sterke følelser så åpenlyst.

Det tok sin tid å få alle inn i biler og av gårde mot gravplassen. Mange av de unge satt på lasteplanet til 3 lastebiler. Det så ganske skummelt ut, men er ganske vanlig. Det ble ulovlig etter at det skjedde en ulykke i forbindelse med transport av unge studenter på et sportsarrangement for noen år siden, men det er visst ikke noe hinder.

En del studenter hadde gått fra DALICE rett til gravplassen, og de hadde allerede ventet ganske lenge da vi kom. Bengt var også der. Vår bil var en av de siste som kom, så vi havnet helt bakerst og fikk ikke med oss noe av det som skjedde. Koret klarte likevel ikke helt å overdøve gråten… Vi stod der i ca to timer, delvis i regn og delvis i steikende sol. Det var slitsomt og langtekkelig, men jeg var egentlig glad for at jeg ikke fikk med meg mer, for jeg hadde igrunn fått nok. Der jeg stod, gikk praten om løst og fast. Det var nok mange der som ikke egentlig kjente den døde eller familien særlig godt.

Jeg var glad da vi kunne gå derifra!

Eirunn 8 år!

Eirunn 8 år!

Eirunn ble 8 år 14.januar. I god tid før selve dagen hadde hun levert en lapp med oversikt over gaveønsker, ønsker for sengefrokosten og ønsker for leker og kaker på festen som skulle holdes på golfklubben.

Morgenen startet som planlagt med gaver, mørk sjokolade, kjeks med sitronkrem og limonade på senga. Gavene ble godt tatt imot, men sandalene var litt små og måtte byttes. Eirunn var glad og fornøyd. Kvelden før regnet det ganske mye, så vi var redd festen måtte flyttes innendørs. Heldigvis hadde det lysnet ganske mye, så vi hadde et håp om at det skulle gå bra.

Ostekaka som var bestilt måtte lages, men siden vi hadde problemer med nettet noen dager hadde jeg ikke fått oppskrifta før kvelden før. Eirunn og jeg dro en tur til byen for å bytte sandalene og kjøpe de siste ingrediensene til kaka pluss litt snacks og godteri. Vi fikk tak i det meste, men rømme måtte byttes ut med yoghurt.

Godt i gang med kaka, klarte jeg å ødelegge sitrongeleen. Den stod til avkjøling i vasken da jeg skulle skylle en kniv… Vi hadde en pakke bringebærgele, så da blei det rosa ostekake med yoghurtsmak… Eirunn sa seinere at den smakte godt, men ikke helt som forventa. Det ble ikke spist veldig mye av den, men siste biten gikk nå for et par dager siden!

Bløtkake stod også på bestillinga, og jeg hadde faktisk fått til en sukkerbunn som var såpass høy at den kunne deles i to! Den ble fylt og pyntet med krem og hermetiske jordbær. Ikke helt min greie, men den blei nå spist litt av, den og.

I tillegg hadde jeg bakt kanelsnurrer, som er en sikker suksess, og “pakke-brownies” som var veldig gode.

Med kakene i kjøleskapet var det fremdeles en halvtime til vi skulle dra, så Bengt lagde litt lunsj til oss. Vi rakk vel bare et par biter før et glass gikk i gulvet. Det var et stort og tykt glass som ble pulverisert og spredt utover absolutt hele stuegulvet og ut i gangen. Plutselig hadde vi ganske dårlig tid! 1507 ankom vi rimelig stressa golfklubben,- rett etter familien Gilbert. En mann på parkeringsplassen hjalp oss med å bære kaker og poser bort til bassenget. Der var ingenting klart enda, men de ansatte begynte fort å hente bord, stoler og duker. De er 15 stk i Eirunn sin klasse, og de kommer jo gjerne med foreldre og søsken, så vi hadde klart fire bord.

I tillegg til familien Gilbert, kom to gutter fra klassen, den ene med storesøster og pappa. Eirunn var forståelig nok ganske skuffa. Vi hadde invitert på mail, men jeg vet ikke hvor mange som fikk den i tide, og det var jo i slutten av juleferien. Et lyspunkt var gaven hun fikk av Danny: en stor pakke med dinosaurer! Det hadde hun ønsket seg, men ikke fått. En stund var Eirunn bare lei seg mens de andre badet, men etter litt kakespising og bursdagssang, gikk hun uti bassenget og lekte med de andre. Plutselig dukket det opp flere som syntes vannet så deilig ut, -en hel flokk geiter!!! De var i alle størrelser fra små killinger til gedigne bukker, -og de var tørste! Heldigvis var det noen som hjalp oss med å jage dem ut, for selv om de var søte og morsomme, var de største litt skumle…

Bengt kom i prat med mannen som hjalp oss å bære tingene våre. Det viste seg at han tidligere hadde jobbet på golfklubben, men plutselig hadde blitt permittert. Nå tjente han til livets opphold ved å vaske bilene på parkeringsplassen og hjelpe folk med bæring og lignende…

Vi hadde planlagt å avslutte dagen med pizza på Olgas, men vi var så mette på kaker at det ikke var særlig aktuelt. Isteden dro vi innom og kjøpte med oss litt pizza hjem, og så koste vi oss med “Grusomme meg”-filmen som Eirunn hadde fått av farmor og farfar.

Bilder fra januar

Her har den herlige Ingfrid tatt et bilde av seg selv, hun tok sikkert 100 bilder en dag da hun plutselig ble hekta på foto

Dette er faktisk tatt i desember, men må med. Tre elefanter kom marsjerende inn på naboens tomt og spiste alle mangoene i mangotreet hans. De hadde gått rett igjennom gjerdet og bøllet seg videre inn til viserektorens hage. Ganske sterkt å se de schvære fotavtrykkene! Elefantene spiste enorme mengder frukt i løpet av den natta.

Bildet er tatt på morgenjoggetur ovenfor lærerskolen. Sørlige Zambia er veldig flatt, men på baksida av Dalice går det litt oppover, så man får god utsikt over bushen, og man kan se røyken fra Mosi-Oa-Tunya(Vic Falls) .

Jeg måtte stå i kø i 4 timer for å betale veiavgiften. Det var over 30 grader i skyggen, og da vi rykket frem i køa, ble vi stående i solsteiken. Utrolig varmt! Brukte ryggsekken som parasoll.

Her holder vår kollega Barbara psykologiforelesning for 160 førsteårsstudenter på lærerskolen. Akustikken i rommet er omtrent som Ishavskatedralen, og det finnes ingen tavle/overhead/prosjektor. Vi er dødsimponerte over Barbara, som på tross av disse utfordringene klarte å holde salen fjetret i 2 timer!

Tre stolte barn klar for sin første skoledag i 2012. Viljar og Eirunn ser ut til å stortrives på skolen, og Ingfrid går det bedre og bedre med. Overgangen fra norsk barnehage til engelsk skole har vært tøff!

Her fra informasjonsmøtet hvor alle lærerne møtte alle studentene (5-600 stk). En spesiell opplevelse. Fantastisk da hele salen sang nasjonalsangen firstemmig, mindre morsomt da det ble tydelig at forholdet mellom studenter og administrasjon ikke er det beste. Det var tydelig misnøye blant studentene, og etter info ble de igjen i salen for å holde møte uten lærere og administrasjon

Ja…dette er faktisk  Dambwa North politistasjon i Livingstone! Etter innbruddet i huset vårt fikk jeg tilbringe et par interessante timer i dette lokalet. Når man kommer inn er det skrivebord til venstre, så en trebenk, så en fangecelle med gitterdør på høyre side. Omtrent sånn som man husker det fra tegneseriene man leste som liten. Det lå til og med en barfota stakkar og sov i cella da vi var der(“Don’tworry about him, he’s a thief!”)

 Dagen etter innbruddet kom en av vaktmestergutta, Tobias, og gjorde døra vår mer innbruddssikker: “You will be very, very safe”. Heidi syntes ikke det ble very, very vakkert, men det føles i hvert fall tryggere.

Apene er noen ordentlige fanterakkere! Overalt hvor man kommer er det aper, og de forsyner seg med største selvfølgelighet av alt de kan komme over på barer, kafeer, restauranter og hoteller. Denne røveren slo seg ned på naboboret da kafegjesten hadde gått på do.

Innbrudd i huset vårt!

Mens ungene var på skolen og Bengt og jeg var på teabreak, brøt noen opp døra vår og stjal Macen, iPaden min, Nintendoen til Viljar og opptakeren til Bengt. Utrulig kjipt! Vi var bare borte 90min!!! Bengt har vært på politistasjonen, og de kom for å se på dørene og spor i hagen.
Det er ikke nett på jobb for tida og vi kommer ikke på mett med PCen hjemme, så nå er jeg bare kjapt innom mens vi spiser på Zig-Zag. Nesten tom for batteri på Viljars iPad...
Skriver igjen så fort vi kan;-)

Regntid???

Natt til 1.juledag kom det et skikkelig regnskyll, men etter det har det vært lite eller ingenting. Nå er det VARMT! De første ukene var det veldig deilig med sol og varme, for regnskyllene kom jevnlig og kjølte alt litt ned. Nå har det bare blitt varmere og varmere, og det er ikke bare vi vikinger som synes det er varmt! I går var det 37 grader, og da er det ikke mye man orker å gjøre! Begynner å forstå hvorfor veldig mye her går veldig sakte... Vi bestemte oss for å dra til hotellet Zambezi Sun for å kjøle ned ungene i bassenget. De badet og koste seg i tre timer!
Nå for en time siden skyet det over, og det kom regn. HURRA! Temperaturen falt fra 36,5 til herlige 28 grader! Viljar fikk så mye energi at han bare måtte løpe, så han tok over 50 runder rundt huset, og nå leker de sisten! Håper vi har mye varmtvann i kveld...:-)
Regnet har allerede tørket helt opp, og Kalvin, gartneren, vanner for fullt. Vi håper på mer regn!

Viljar hos legen!

Jeg har hatt vondt i øret veldig lenge, så i går dro vi til legen.
Der fikk vi vite at jeg måtte ta antibiotika piller plus en drikkemedisin som smakte hestebæsj!
Legen kalte meg for lille jente! Det likte jeg absolutt ikke!
Jeg ble litt engstelig da jeg så at det var sprøyter på bordet.
Elles gikk det bra.
Det er blå drikkemedisin og blåe piller.

En oppgave på jobb!

På et møte som egentlig handlet om karakterer for 1. og 2. års studentene fra i fjor, tok de også opp oppstarten og planlegginga av det nye året. Skoleåret begynner i januar på alle skoler her, bortsett fra ungene sin skole. De trengte en ekstra person i timeplanleggingskommiteen, og jeg ble spurt om jeg kunne melde meg frivillig. Klart det! Etterpå har jeg tenkt litt: Hvor mange timer har hver student pr uke? Hvor mange timer har hver lærer pr uke? Kan to klasser ha historie samtidig? Hvordan er klassene delt inn? Det eneste jeg vet, tror jeg, er at de kan være 150 i en klasse av og til, og at alle har to fag (av åtte) de velger selv pluss fire pedagogiske fag. Forventer de at jeg skal putte alt inn på en datamaskin og få ut noe fiks ferdig på 1-2-3? ULP!

Noen episoder fra de siste dagene, -og adressa vår!

Hvis dere vil sende kort til oss her:

-er dette adressa: David Livingstone College of Education
                           Private Bag 1
                           Livingstone
                           Zambia


De siste dagene har vi ikke gjort noen store utflukter. Likevel har vi opplevd ett og annet verdt å skrive om! 

Vi skulle besøke en kollega, Barbara, som bor 4-5 hus bortenfor oss. Hun og familien holder på å bygge et annet hus lenger unna, der faktisk hushjelpa vår, Margareth, bor mens de bygger... Bengt sendte en melding for å finne ut når de ventet oss, og like etter ringte hun tilbake og sa at vi skulle hive familien i bilen og komme med en gang. Vi stussa litt... Skulle vi til det nye huset? Bodde de ikke der vi trodde? Vi begynte å gå, men blei så usikre at vi måtte ringe en gang til. Det var altså rett, -vi skulle bare 4-5 hus bort i gata...

Samme dagen fortalte Bengt at han hadde observert gymlæreren i bil på vei hjemmefra til jobb. Maks 5min å gå! -men man blir jo svett her bare man rører seg ut av stolen, så det er kanskje ikke så rart at de som kan foretrekker bilen...

Barbara og jeg!

En gang Bengt og jeg satt i bilen og ventet på grønt lys i lyskrysset (det er bare ett!), kom en lastebil opp ved siden av oss med mange syngende damer på lasteplanet. De sang firstemt og ganske bra! Bengt og jeg smilte og hilste, men det var uvanlig vanskelig å få kontakt. Da de kjørte litt før oss, så jeg at damene satt rundt en kiste! Smilet stivna litt på oss da...

På teabreak her om dagen, ble det anonsert at det skulle holdes fest samme kveld. Alle måtte komme, og helst med partner. Den ekte...!!! Poenget var at alle skulle få vite hvem alle var, så det ikke ble så pinlig å møtes på Shoprite. Festen skulle begynne kl 18, men folk protesterte og sa at da kommer ikke festen i gang før 20. Kl 19 SHARP ble bestemt. 

Vi hadde allerede en middagsavtale den dagen med Mr Gilbert(rektor på Acaciaskolen) og familien, men bestemte oss for å prøve å få det til. Snille Likando troppet opp som barnevakt rett før 19, og Bengt stressa meg maks for at vi skulle rekke det. Det gjorde vi! 

Da vi kom ned til festplassen litt før 1930, var det stilt opp mange stoler på rekke og rad, og det var fyr på grillen, men det var bare 3-4 mennesker der. Vi fikk beskjed om at det var best å sette seg, ellers ville vi bli helt utslitt. 

Det ble mer og mer aktivitet rundt oss, og ca 2030 ble det ønsket velkommen. Rad for rad kunne vi gå og forsyne oss med drikke. ENDELIG! Vi var skikkelig tørste etter grillmaten hos Gilbert family, og svette i rumpa av å sitte på plaststoler i varmen. Ikke bare i rumpa, forresten, det var en veeeeldig varm dag!

Jeg hadde på meg penkjolen min, som er veldig anvendelig, men som jeg tror jeg kommer til å bli litt lei av etterhvert... De andre damene kom i alt fra silkegallakjoler til olabukse og t-skjorte. Mennene kom også i veldig varierende utstyr, noen i afrikanske "kjoler", men påfallende mange i aaaaaltfor store dresser!?!?

Rektor og hennes man

Rektor og hennes mann var først på dansegulvet. Damene lager en helt spesiell ropelyd når noe er bra eller gøy, og dette var gøy! Etterpå var det viserektor og hans kone som måtte til pers. 

Viserektor og hans kone

Manfolkene her danser forbløffende likt sånn som pappa danser når han skal være morsom! 2-3 til hev seg med i dansen, men så var det på tide med mat. Vi stilte oss i kø og fikk utdelt rått kjøtt, -kylling, pølse og t-bone, og så skulle vi selv legge det på grillen. Bengt og jeg var egentlig ganske mette og trøtte, så etter en liten stund ruslet vi hjemover.

Her venter Bengt o Mrs Mumba på at maten skal bli ferdig

For et par dager siden la Bengt ut  joggetur en tidlig morgen. Han la turen til hovedveien, for der er det ikke fullt så mange som skal skravle og bli venner. Han slapp likevel ikke helt unna, -en fyr som skulle på jobb og hadde dårlig tid, slo følge et stykke! Ifølge Bengt hadde han antagelig dårlig tid ofte, for han var i fantastisk form og jogget uanstrengt mens Bengt hadde puls på 170...

I dag har vi fått gjort noe! -men det meste av det vi skulle gjøre, fikk vi ikke gjort. Vi har fått ommøblert hjemme sånn at jentene har fått skuffer til klærne sine, Viljar har fått bord til soldatene sine og Bengt og jeg kan se TV om kvelden uten å vekke noen:-)

Jenterommet!

I tillegg hadde vi tenkt å betale husleie på "accounts" her på DALICE og veiavgift på RTSA. Første gang hos accounts fikk vi vite at hun som visste hvor mye vi skulle betale ville komme seinere. Andre gang sov de(det var midt i lunsjen, så det burde vi skjønt!), og tredje gang viste det seg at hun som skulle vite det, ikke var helt sikker. Vi prøver igjen i morgen.

Bengt var på RTSA for fjerde gang i dag. Systemet var vært nede i flere dager, og kontoret har vært stengt. I dag var det åpent, og Bengt fikk komme inn og snakke med noen. Alle papirer var i orden, og han fikk beskjed om at det ville koste 400000 (400kr). Bengt fant fram pengene, men nei, han fikk ikke betale, for systemet var nede... Vi prøver igjen i morgen!


Må bare vise dette skiltet som står forran hovedinngangen til skolen. Les nøye!

Bildet er litt på skeiva fordi jeg lot som om jeg tok bilde av noe annet...

Ungene var fornøyde med dagen i dag. De fikk være hos vennene sine i "gamlehuset" og bade og leke hele formiddagen, de fikk svinekoteletter og ris med soyasaus til middag, og de fikk skype med familien Haugseth Moe, og mormor og morfar! 

Jeg må bare nevne til slutt at til tross for mye rart, mange rare systemer og rare tanker om ting, har vi møtt mange hyggelige og imøtekommende kollegaer som virker flinke og fornuftige, og som gjerne vil ha oss med på å jobbe for forandringer der det trengs! Mer om det en annen dag!

Krokodilleburger!

Onsdag var avreisedag for Tove og Aksel. Litt trist og skummelt, men huset blir ledig! Ungene er ikke helt sikre på at det er en god ting... (varm dusj, badebasseng, Emily og Pippa, alle hundene...). Vi dro opp til Tove tidlig om morgenen for å få en siste innføring i ting og tang. Hun hadde laget vaffelrøre! -men det var ingen strøm... Vel, vel, -vi dro ned på staff room til tea break. Der var det enda en avskjed med Tove. Grace, en kollega, kom bort til meg og sa at vi måtte snakkes etterpå, for hun hadde gode nyheter!
Det viste seg at datteren på 17 år, som ikke hadde noe å gjøre dette året, gjerne ville passe ungene våre! Vi hadde snakket med henne tidligere og fortalt at vi trengte litt hjelp. Litt etter var både en av sønnene og datteren der. Sønnen spiller klarinett, og ville gjerne ha time med en av oss... Det kan vel la seg gjøre... Datteren, Likando, virket veldig søt og hyggelig, og både vi og ungene likte henne med en gang. Vi avtalte at hun skulle komme klokka 9 neste morgen sånn at Bengt og jeg skulle få "jobbet" litt.

På tide med lunsj, og vi dro på ZigZag, for der er det bra nett også. Vanligvis... Når de har strøm... Men maten var bra! Det var altså på ZigZag jeg spiste krokodilleburger!http://www.zigzagzambia.com/
-og det var godt! Smakte kanskje litt som kylling.

Gode og mette dro vi for å sjekke markedet. Kanskje vi kunne finne noen julepresanger? Det var veldig varmt, men vi kastet oss i det! Da vi var ved markedet hadde vi allerede "ignorert" MANGE tilrop fra folk. Det ble ikke bedre. Først gikk vi litt langs kanten på markedet, men så mente jeg at vi måtte ta en tur innover. Det var veldig merkelig! Veldig synd at jeg ikke tok noen bilder, men det falt meg ikke inn. Det var veldig trangt, og de hadde laget et slags tak. De solgte alt mulig av CDer, parykker, sko, klokker, mat..
Kanskje jeg må tilbake bare for å ta bilder en gang?
Det blei ingen gaver, og vi var ganske letta da vi var tilbake ved bilen. Bilen stod foresten og ulte, for vi hadde bedt en fyr som stod der og vaska biler om å vaske vår også. Vi tenkte ikke på å slå av alarmen...

Flyttedag lillejulaften og julaften på Tongabezi

Flyttedag på lille julaften og julaften på Tongabezi

Vi hadde hørt at for å ta bilen med til Botswana, måtte vi ha med noen papirer fra politiet. Lille julaften dro vi til politistasjonen, men da vi kom dit, var det selvfølgelig lunsjpause. Vi måtte handle litt, og dro på shoprite i mellomtida. Da vi kom tilbake var det en del kø, så jeg sendte Bengt og ungene til golfklubben, som er like ved, for at de skulle slippe ventinga. Da det ble min tur, fikk jeg først beskjed om at det egentlig var stengt, og så fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha et papir fra RTSA, som er noe tilsvarende biltilsynet/statens vegvesen. Jeg skulle få lov å komme tilbake samme dag hvis jeg var rask.  Bengt hadde tatt bilen, og de hadde nettopp bestilt seg lunsj, så jeg la i veg til fots. Det var varmt og lenger enn jeg trodde, og da jeg kom fram, hadde de ikke nett, så de kunne ikke få tak i dokumentet jeg trengte. Det var det! Jeg trasket ned igjen til golfklubben, rimelig svett og lei. Etter en herlig, kald Sprite, dro vi opp til huset for å pakke. Vi hadde brukt over tre timer av flyttedagen på ingenting.

Pakking og flytting gikk greit, og vi kom oss av gårde før det blei mørkt. Bengt blei igjen for å vaske. Det var ganske fort gjort, og da ungene var i seng, avsluttet vi dagen med gin tonic i huset vårt!

Julaften morgen gjorde jeg et nytt forsøk på å få tak i papirene fra politiet. RTSA var åpent, men det viste seg at kopien av papirene på bilen som jeg hadde med, ikke var bra nok. Det måtte være originalpapirene. De trodde dessuten at politiet var stengt. Jeg ga opp og dro hjem. Vi hadde hørt at det går busser, og at det er mulig å ta taxi.

Vi pakket en koffert med litt klær, badetøy og gaver, og kjørte til Tongabezi. Vi voksne var ganske spent, og ungene sang julesanger i bilen. Stemningen var på topp!

Da vi kom fram, fikk vi beskjed om å bare la all bagasje bli ved bilen. Den ville vi finne igjen i hytta vår. Vi gikk ned til resepsjonen, og fikk velkomstdrinker mens vi sjekket inn. Han som skulle være vår kontaktperson under oppholdet kom for å vise oss hyttene og informere om måltider og aktiviteter. 

Hyttene var utrolig flotte, og lå ved siden av hverandre. En skulle være til ungene, og en til de voksne. Av aktiviteter bestemte vi oss for å bli med på sunset river cruise på ettermiddagen og game park drive neste morgen.

Så var det på tide med en dukkert i et nyyydelig basseng med ganske “friskt” vann. Igjen ble vi servert drinker, og vi nøt drikke, sol, basseng og fantastisk utsikt over Zambezi river med flodhester og rare fugler.

Kokken kom for å spørre hva ungene ville ha til lunsj. De voksnes meny var allerede bestemt, men vi måtte se etter om det var noe vi ikke tålte! Det ble dekket på eget bord til oss på brygga, og lunsjen var aldeles fortreffelig både for barn og voksne. Ingen av oss savnet julegrøten akkurat der og da!

Etter mer bading og kosing ble det servert te, og så var det klart for sunset cruise. I tillegg til oss var det et par fra Lusaka og båtføreren. Alle fikk vester på og klatret om bord i en trebåt med påhengsmotor. Ungene syntes den var altfor liten med tanke på alle krokodillene og flodhestene… Det tok ikke lang tid før de kjedet seg. Båten kjørte sakte for de voksne ville se på trær, planter, fugler og hus. Ungene ville kjøre fort! Spenningen steg heldigvis etter en stund da vi fikk se en flodhest! Like etter så vi en krokodille på land. 

Vi kjørte helt inntil, for den lå og sov, og rørte seg ikke. Det var litt rart å være så nær en krokodille! Ikke lenge etter at vi kjørte fra krokodilla, kom vi over en hel flokk med flodhester! Jeg vet ikke hvor mange de var, men det var mange! –og de lå ikke stille! Veldig stilig, men litt skummelt også.  Akkurat idet sola var på vei ned, gikk vi i land på ei øy uti elva. Der ventet noen på oss med flere drinker og nøtter. Øya bestod mest av lys, finkorna sand og busker og gress. Sanda ga fra seg en helt spesiell knirkelyd når vi tråkka på den, nesten som veldig kald snø! Litt julestemning!

Mens vi gjorde oss klare til middag, blei det helt mørkt. Vi forstod at noe var på gang da vi hørte afrikanske trommer og sang, så vi fikk opp farta og kom oss bort til spiseområdet. Der var festen i gang med bål, musikk og dans. Veldig morsomt! Da vi hadde danset fra oss, fikk vi beskjed om å sette oss, og så skulle de vise oss noe. De ansatte på Tongabezi hadde øvd inn flere små scener som skulle vise noe om deres kultur. Det var litt vanskelig å forstå, men noe handlet om respekt for de eldre, noe om å ta seg av gravide og nybakte mødre, og noe handlet om forhandlinger mellom to familier når en gutt og ei jente skulle gifte seg. Vi var 24 gjester på lodgen, så alt var veldig intimt og koselig. Jeg tror maks antall gjester er 28, så det er et lite sted.

Så var det på tide med julemiddag. Vi fikk en etasje av en slags hytte på brygga nesten uten vegger, helt for oss selv. Til forrett fikk vi brokkolisuppe. Særlig Viljar var veldig fornøyd, og fortalte servitøren at suppa var nesten like god som den faren hans lager! Ingfrid hadde fått nok, og sovna på fanget mitt. Hun våknet ikke igjen før neste morgen! Til hovedrett fikk ungene kylling (etter eget ønske), og Bengt og jeg fikk røkt svinekam med masse godt tilbehør. Bra julemiddag! Neste overraskelse kom før desserten: fire mannfolk kom inn til oss og begynte å synge firstemt! Det var litt flaut og veldig morsomt;-) Desserten var det vel egentlig bare Bengt som likte (noe puddinggreier), men vi var stappmette uansett.

Etter en liten runde med gaveutdeling til de våkne ungene i “voksenhytta”, tok Bengt med seg Viljar og Eirunn til “barnehytta”. Vi fant ut at det var den beste fordelinga. Med en sovende Ingfrid i senga og uten tv, bok og strikketøy, sovna jeg ganske fort. Noen få timer seinere våkna jeg igjen av et skikkelig tordenvær! Det blåste sånn at gardinene stod rett inn, for det var ingen glass i vinduene, bare myggnetting. Alt som stod i nærheten ble vått, og vifta holdt på å velte. Det var noen voldsomme smell, og det lynte i et sett. Det bekymret meg litt at ungene hadde tatt med seg lommelykta som skulle vær ved siden av senga mi i tilfelle strømbrudd, og jeg kunne ikke la være å tenke på det båtføreren sa om at sist da det var flom, stod vannet en meter opp inni hyttene! Ingen problem for krokodiller og flodhester å komme seg inn da! Det ble ingen flom, og etter en stund roet både jeg og stormen seg.

Vi hadde bestilt vekking til klokka 7 for å rekke game driven. Vekkinga kom i form av et kor som stod utenfor døra med sang og trommer! De hadde også med seg gaver til alle sammen, -fine trefigurer, pent pakket inn i stoff. For et sted!

Etter en super frokost på brygga (en ape hoppet forresten opp på bordet vårt og stjal alt sukkeret da vi skulle hente oss frukt!), var vi klare for game drive. Parken vi skulle i ligger mellom Acacia skolen og Tongabezi, så den er veldig nært hjemme. Ute i parken klatret vi opp i en safaribil med tak, men uten vegger. Vi så maaaaange impalaer, giraffer, sebraer, flotte fugler og bøfler. Da vi nærmet oss slutten på turen, fikk vi beskjed om at hvis vi ville se neshorn, måtte vi gå ut av bilen, og det måtte vi ikke nevne for kontoret på Tongabezi! Vi ville jo se neshorn, så en mann med gevær kom og fulgte oss. Det var ikke langt å gå, og vi kom ganske nært! 

Det var slutten på Tongabezioppholdet. Vi kjørte hjem, og begynte å glede oss til å dra til Botswana og Chobe neste dag.

Botswana

Før vi forteller fra denne glorifistiske eventen(for å si det med SVK/Roald Dahl som vi har hørt på lydbok i bilen 1000 ganger minst), må jeg ta med to gullkornepisoder fra den siste Tea-break’en før vi dro på juleferie

Rektoren på lærerskolen, Mrs Zulu, er en veldig hyggelig og flott dame. Det er ikke mange kvinner i lederstillinger her i landet, og det er nok ikke bare-bare å lede en stab med med hovedsaklig mannlige ansatte. Dette har nok også vært en av årsakene til at hennes lederstil er ganske dominerende, ihvertfall for oss norskinger som er vant til en mere flat struktur.

På slutten av Teabreaken markerte hun styrke ved å kommentere guttas te- og kirkevaner:

Rektor: - Dere må ikke fylle opp tekoppene deres til randen. Dere kan risikere å søle på bordet, golvet og dere selv. Dere kan fylle ganske langt opp, men la det være igjen minst et par cm uten te. Dere kan heller gå to ganger. Det er ingen som reagerer på at dere går to ganger, for vi har nok te. Som regel er det igjen masse te når tea-break er over, så det skal ikke være noe problem og gå to ganger (osv osv)

Rektor: -Mr. Chinsala! det er ikke ofte jeg ser deg i kirken!

Turen til Botswana og tilbake igjen

Vi dro avgårde fra Dalice på morgenen 2. juledag for å tilbringe et par dager i Botswana, nærmere bestemt Chobe Safari Lodge. Håpet var at vi endelig skulle få se elefanter og løver “live” (nå er jo riktignok Dalice forferdelig plaget med gærne elefanter som plyndrer hager og skolegård for grønnsaker og mangoer, men de kommer i nattens mørke og mulm, og vi har aldri sett dem). Første utfordring kom da vi skulle ta båten over Zambezi fra Zambia til Botswana. Da vi kom til “havna”, sto det trailere i kø i hundrevis av meter. De kan stå der i opptil to uker (!) før de får ta båten (som bare tar en trailer pr tur...) over elva, ble vi senere fortalt. Både Zambia, Botswana og Namibia vil lage bro over - dette er knutepunktet mellom fire land -, men en viss Mr. Mugabe i Zimbabwe er av en eller annen grunn ikke i samarbeidshumør. 

Da vi hadde kjørt forbi flesteparten av trailerne, kom vi til et gjerde. Ikke mindre enn fem overhyggelige og overhjelpsomme menn hjalp oss å parkere, og geleidet oss til politikontoret innenfor gjerdet. Inne på politikontoret ble det en opphetet diskusjon på Tonga mellom våre snille hjelpere og politiet. Det endte med at jeg fikk min første leksjon mht korrupte politifolk:

politioffiser: - Du har bare kopi av whitebook (garanti på at bilen er i god stand, riktig eier), ikke original, og det holder ikke. I think it is no good (med o). Du kan ikke ta med bilen til Botswana.

Jeg: så....kan jeg parkere bilen her på Zambisk side?

Polti’: Da må du betale

Jeg: Hvor mye?

Polti’: Hvor mye har du råd til (ordrett!)?

Jeg: eh....Hundre tusen kwacha (ca 110 kr)

Polti’: OK! Du kan parkere her rett utenfor kontoret

Så gikk vi med våre fem medhjelpere for å få passene stempla. Mannen i luka kastet et blikk på gladguttene ved vår side og kommenterte tørt: “These guys are crooks”. Vi følte likevel at vi måtte spandere noen kwacha på dem også, og det hjalp jo forsåvidt, for da forsvant de umiddelbart.

 Fergeturen over Zambezi gikk fint, og etterpå fikk vi gratis lift de siste kilometerene med en superhyggelig hotellsjåfør som skjønte at vi var i ei lita knipe (5 svette hvitinger med koffert og sekker alene igjen ved elva in the middle of nowhere og ingen drosjer i sikte).

Chobe Safari Lodge er veldig, veldig flott. Ikke superfantastisk, som Tongabezi, men stilfull, med vakker utsikt ut over Zambezi og savannen, og med utrolig varierte og gode buffeer. De har også mange tur-tilbud, deriblant Vic Falls, fisketurer og Zambezi-cruise, men vi valgte den klassiske Game Drive: man kjører rundt i nasjonalparken (med sjåfør/guide) og ser på dyra. Det var en vanvittig opplevelse! Vi så elefanter med en gang vi kom inn, senere sjiraffer, flodhester, krokodiller, impalaer, antiloper, fiskeørner, bavianer, storker, villsvin, bæsje-samler-biller (blant ungenes favoritter) og til slutt... en diger løve! Vi hadde vært på utkikk etter løver hele tida, men guiden sa de sjelden viste seg. Men, helt på slutten av safarien møtte vi en annen bil: sjåføren så ekstatisk ut og viste tommelen opp, og noen hundre meter borte, rett ved veien, lå en diger løvinne dovent på en bøyd trestamme ca 2 m over bakken. Et helt vilt syn, bokstavelig talt! Guiden/sjåføren stoppet motoren på bilen rett ved treet, ba oss være stille og ta bildene våre. Det hele skjedde så fort at vi ikke rakk å bli redde, men i ettertid har jeg lurt på om vår guide var geni eller idiot; vi var jo så nær! 

En annen spektakulær opplevelse var da vi, etter en sving i ulendt og buskebefengt terreng, plutselig var kloss innpå en gruppe elefanter som sto midt i veien. En av elefantene virket irritert og begynte å gå hurtig rett mot bilen. Det er rart med det, man sitter i en stor firehjulstrekker med 10 andre personer og føler seg trygg, og så kan en eneste hissig elefant få deg til å føle deg som en maur! Det var virkelig skremmende. Sjåføren slo av (!) motoren, snudde seg og sa: INGEN BEVEGELSER! INGEN LYDER!  Det ble noen nervøse sekunder. Elefanten dyttet litt borti bilpanseret, så gikk den opp på siden av bilen; den var 20 cm fra stakkars Viljar som satt stillere enn han noensinne har gjort på skolen, så luntet den av gårde inn i bushen, og vi pustet lettet ut.

Etter safarien var vi helt matte av alle opplevelsene, så resten av tida ble brukt til eting, driting og soving, som det heter i hundemiljøet.

Dagen etter skulle vi tilbake igjen, og denne gangen gikk alt som smurt, bortsett fra da vi kom til Zambia-sida etter elveoverfarten. Vi ble mottatt som gamle venner på politikontoret, men da vi kom til gjerdet/porten var det en herremann i uniform som mistenkte oss for å være bilsmuglere og som ikke ville tro på historien om at bilen hadde stått parkert ved politikontoret. Vi tilbake igjen, fikk snakket med polti’, tok med oss polti’ til mann i uniform; saken oppklart etter høylydt meningsutveksling på et eller annet lokalt stammespråk, vi vinket videre, ut porten og følte oss som vinnere av Lotteriet.

Dagen ble avsluttet med et ‘festmåltid’ på Hungry Lion i Livingstone (litt kjipt burgersted med flere fluer enn folk), og deretter lekte jeg (Bengt) sisten/pegen/tag med jentene til solnedgang.

Margareth, Likando og Kelvin

Margaret, Likando og Kelvin

Disse tre personen jobber i og rundt huset vårt.

Margaret er i slutten av 40-åra. Hun var gift med en mann i 10 år, men da hun ikke fikk barn, bestemte familien hans at hun måtte dumpes. De hadde hatt et godt liv og bra med penger, men Margaret mistet alt. Uten utdanning og barn, og godt voksen, er det ikke mange muligheter i dette landet. Nå forsørger hun også 8 foreldreløse barn/ungdommer(de yngste er tvillingguttene på 10) som hun er tante til. De bor sammen med foreldrene hennes nord i landet. Arbeidsuka hennes har til nå vært to dager med vask av klær og hus hos Tove og fire dager med det samme hos nabo og kollega Edith. For det har hun tjent 400 000 kwacha pr mnd, dvs litt over 400 kr. Det er vanlig lønn for hushjelp.

Tove har fortalt at Margaret gjør en veldig god jobb og er til å stole på. Vi hadde derfor håpet å få ha henne tre dager. Ungene er nemlig ferdige på skolen kl 14 eller 15, og vi skal egentlig være på jobb helt til 17. To dager i uka har Tove hatt åpen datalab på kvelden, så vi tenkte at vi kunne fortsette med det, og dermed forsvare at en av oss gikk tidlig hjem de to dagene. Problemet var bare at Edith hadde Margaret først, og egentlig hadde lyst til å beholde henne eller evt gi henne enda mer jobb. Margaret  vil jobbe mest mulig hos oss, for da får hun antagelig mer betalt for mindre jobb, og det vanker muligens noen bonuser (utslitte klær, matrester, gamle ting som ikke blir brukt…), men vi vil jo ikke bli uvenner med en nabo og kollega! Margareth begynte faktisk å gråte en gang vi snakket om disse tingene. Hun vil så gjerne ha tid til å lære seg å sy! Da ville hun kunne tjene litt ekstra penger. Tove sine foreldre har gitt henne penger til en halv symaskin, og en skredder i nærheten har sagt at hun kan komme og lære, men hun jobber jo seks dager i uka! Jeg tror målet er å kunne skaffe seg et eget sted å bo.

Jeg snakket med Edith om at vi gjerne ville ha Margaret tre dager, og hun sa at hun skulle tenke på det. Hun hadde nemlig “mistet” den forrige hushjelpa til en annen FK-deltaker…

Mens hun tenkte, kom jeg i prat med en annen kollega,- Grace! Jeg fortalte om vårt problem med ungene, og hun sa at hun hadde både en niese og en datter som kunne trenge noe å gjøre et år. De var 17 og 18 år gamle. Grace sin mann døde for en del år siden, så hun er alene med sine fire barn og niesen. Hun lovte å snakke med jentene og ta kontakt med meg i løpet av et par dager. Dagen etter var jeg ikke på tea break, men etter to dager kom Grace til meg på tea break og sa hun hadde gode nyheter! Datteren hennes, Likando, ville gjerne ta jobben. Likando er nettop ferdig med videregående, men må vente et år før hun kan komme inn på college. Hun vil gjerne bli advokat, og venter spent på resultatene fra eksamen! Vi fikk møte henne samme dag, og hun virket veldig søt og hyggelig. Ungene likte henne også med en gang. Vi avtalte at hun skal komme tre dager, men at hun ikke trenger å komme veldig tidlig siden hun må bli til 17. Foreløpig har hun passet ungene to ganger, og de sier det er veldig gøy, bortsett fra at hun vasker opp og koster gulvet veldig myeJ

Tilbake til Margareth. Edith var ferdig å tenke, og sa at vi kunne få ha henne tre dager. Jeg sa at vi kunne fortsette som før, så da ble det sånn. Da vi bodde i hagen til familien Weeks, fikk vi levere klesvasken til et vaskeri som en av de ansatte der eide. Det var utrolig deilig å få klærne tilbake reine, strøkne og bretta, så vi spurte om det var mulig å fortsette med det. For 20 000 kwacha pr store dunk med klær(20kr) kunne vi det! Det betyr at Margaret ikke trenger å bruke tid på klærne våre, og så ivrig som Likando er etter å vaske og ordne, trenger vi ikke Margareth to fulle dager. Jeg sa til henne at hun kan komme en dag der hun kanskje må bli til 17 noen ganger, men den andre dagen kan hun gå til lunsj eller kanskje ta fri. Vi snakket også om at hun ikke burde jobbe lørdager hos Edith, men det er visst litt vanskelig både for Margareth og for oss å ta det opp. Jeg tror likevel Margareth var litt lysere til sinns da hun gikk den dagen.

Seinere har jeg fått høre fra Edith at moren til Margaret er blitt syk, og at hun måtte dra nordover. Jeg håper alt er bra med dem, og at det ikke betyr mer trøbbel for Margareth!

Kelvin jobber i hagen. Vi har en ganske stor hage med en liten maisåker, bananpalmer, litt basilikum og masse blomster og busker. Kelvin studerer på DALICE og har jordbruk som studieretning. Han kommer fra en fattig landsby utenfor Livingstone. Etter å ha møtt oss en gang, husket han navnet på alle ungene! Tove har hjulpet han med litt skolepenger i tillegg til å gi han jobb. Så lite lønn som han får for jobben, så synes jeg det er greit å fortsette med det. Han er innom her nesten hver dag og vanner, raker , luker og ordner, og for det er lønna 170 000 kwacha pr mnd. Vi tenker å kanskje justere den litt opp…

For noen dager siden spurte han forsiktig om jeg kanskje synes det var en god ide å plante tomater! Det syntes jeg, og spurte om det var mer vi kunne plante. Han hadde mange forslag, bla a vannmelon, broccoli, gulrøtter, “anything”! Så gøy!

Vi kommer til å betale ca 800 000 kwacha (900kr) for klesvask, husvask, barnepass, litt matlaging og handling og hagearbeid pr mnd, fordelt på tre personer og et vaskeri. Det føles ganske sprøtt. Vi får se om det er noen annen måte vi kan hjelpe dem litt på, sånn som Tove har gjort.

Begynner å forstå at vi er i Afrika!

Pappa spurte meg på telefonen en gang ganske rett etter at vi hadde kommet hit om det var veldig anderledes og fremmed her. Jeg svarte noe sånt som at det var det egentlig ikke, og at det minnet litt om Frankrike. Vel, -det er mer likt Provence om sommeren enn Tromsø om vinteren! Temperaturen er ganske lik, og når det regner, regner det litt på samme måte, men der stopper vel egentlig likheten.

Jeg har kjørt forbi markene ved skolen her mange ganger og sett folkene som jobber der med unger på ryggen og rumpa i været, men det er bare nå i det siste at det har gitt meg en oj-dette-er-Afrika-følelse! Det har vel vært litt uvirkelig med alle flodhestene, krokodillene og giraffene, og dagliglivet har ikke blitt dagligliv enda. Jordhusene med stråtak har jeg sett mange ganger på TV. Det går sakte opp for meg at det ikke er "på lat", som ungene ville sagt. Etter hvert som vi kommer mer inn i livet her, blir alt mer kjent og mer fremmed samtidig, -eller, -vi oppdager mer og mer hvor forskjellig ting faktisk er...?

Nå når jeg skriver dette, sitter jeg på et hotelrom i Lusaka. Vi måtte ta buss i nesten 6t for å komme hit, og regner med å måtte bli 2-3 netter. Grunnen er at vi må levere søknad om arbeidstillatelse. Hele familien + Patrick og Moono (?) er med. Vi har brukt masse tid både i Tromsø og i Livingstone på å forberede CV-er og MANGE andre papirer og brev. Likevel er det langt fra sikkert at alt går i orden uten videre.

Etter et besøk på ambassaden i morgen, må vi først ta ut penger i en minibank, så må vi til bank of china for å sette dem inn til Immigration, og så kan vi gå til Immigration office. Vi er spente! This is Africa!