Botswana

Før vi forteller fra denne glorifistiske eventen(for å si det med SVK/Roald Dahl som vi har hørt på lydbok i bilen 1000 ganger minst), må jeg ta med to gullkornepisoder fra den siste Tea-break’en før vi dro på juleferie

Rektoren på lærerskolen, Mrs Zulu, er en veldig hyggelig og flott dame. Det er ikke mange kvinner i lederstillinger her i landet, og det er nok ikke bare-bare å lede en stab med med hovedsaklig mannlige ansatte. Dette har nok også vært en av årsakene til at hennes lederstil er ganske dominerende, ihvertfall for oss norskinger som er vant til en mere flat struktur.

På slutten av Teabreaken markerte hun styrke ved å kommentere guttas te- og kirkevaner:

Rektor: - Dere må ikke fylle opp tekoppene deres til randen. Dere kan risikere å søle på bordet, golvet og dere selv. Dere kan fylle ganske langt opp, men la det være igjen minst et par cm uten te. Dere kan heller gå to ganger. Det er ingen som reagerer på at dere går to ganger, for vi har nok te. Som regel er det igjen masse te når tea-break er over, så det skal ikke være noe problem og gå to ganger (osv osv)

Rektor: -Mr. Chinsala! det er ikke ofte jeg ser deg i kirken!

Turen til Botswana og tilbake igjen

Vi dro avgårde fra Dalice på morgenen 2. juledag for å tilbringe et par dager i Botswana, nærmere bestemt Chobe Safari Lodge. Håpet var at vi endelig skulle få se elefanter og løver “live” (nå er jo riktignok Dalice forferdelig plaget med gærne elefanter som plyndrer hager og skolegård for grønnsaker og mangoer, men de kommer i nattens mørke og mulm, og vi har aldri sett dem). Første utfordring kom da vi skulle ta båten over Zambezi fra Zambia til Botswana. Da vi kom til “havna”, sto det trailere i kø i hundrevis av meter. De kan stå der i opptil to uker (!) før de får ta båten (som bare tar en trailer pr tur...) over elva, ble vi senere fortalt. Både Zambia, Botswana og Namibia vil lage bro over - dette er knutepunktet mellom fire land -, men en viss Mr. Mugabe i Zimbabwe er av en eller annen grunn ikke i samarbeidshumør. 

Da vi hadde kjørt forbi flesteparten av trailerne, kom vi til et gjerde. Ikke mindre enn fem overhyggelige og overhjelpsomme menn hjalp oss å parkere, og geleidet oss til politikontoret innenfor gjerdet. Inne på politikontoret ble det en opphetet diskusjon på Tonga mellom våre snille hjelpere og politiet. Det endte med at jeg fikk min første leksjon mht korrupte politifolk:

politioffiser: - Du har bare kopi av whitebook (garanti på at bilen er i god stand, riktig eier), ikke original, og det holder ikke. I think it is no good (med o). Du kan ikke ta med bilen til Botswana.

Jeg: så....kan jeg parkere bilen her på Zambisk side?

Polti’: Da må du betale

Jeg: Hvor mye?

Polti’: Hvor mye har du råd til (ordrett!)?

Jeg: eh....Hundre tusen kwacha (ca 110 kr)

Polti’: OK! Du kan parkere her rett utenfor kontoret

Så gikk vi med våre fem medhjelpere for å få passene stempla. Mannen i luka kastet et blikk på gladguttene ved vår side og kommenterte tørt: “These guys are crooks”. Vi følte likevel at vi måtte spandere noen kwacha på dem også, og det hjalp jo forsåvidt, for da forsvant de umiddelbart.

 Fergeturen over Zambezi gikk fint, og etterpå fikk vi gratis lift de siste kilometerene med en superhyggelig hotellsjåfør som skjønte at vi var i ei lita knipe (5 svette hvitinger med koffert og sekker alene igjen ved elva in the middle of nowhere og ingen drosjer i sikte).

Chobe Safari Lodge er veldig, veldig flott. Ikke superfantastisk, som Tongabezi, men stilfull, med vakker utsikt ut over Zambezi og savannen, og med utrolig varierte og gode buffeer. De har også mange tur-tilbud, deriblant Vic Falls, fisketurer og Zambezi-cruise, men vi valgte den klassiske Game Drive: man kjører rundt i nasjonalparken (med sjåfør/guide) og ser på dyra. Det var en vanvittig opplevelse! Vi så elefanter med en gang vi kom inn, senere sjiraffer, flodhester, krokodiller, impalaer, antiloper, fiskeørner, bavianer, storker, villsvin, bæsje-samler-biller (blant ungenes favoritter) og til slutt... en diger løve! Vi hadde vært på utkikk etter løver hele tida, men guiden sa de sjelden viste seg. Men, helt på slutten av safarien møtte vi en annen bil: sjåføren så ekstatisk ut og viste tommelen opp, og noen hundre meter borte, rett ved veien, lå en diger løvinne dovent på en bøyd trestamme ca 2 m over bakken. Et helt vilt syn, bokstavelig talt! Guiden/sjåføren stoppet motoren på bilen rett ved treet, ba oss være stille og ta bildene våre. Det hele skjedde så fort at vi ikke rakk å bli redde, men i ettertid har jeg lurt på om vår guide var geni eller idiot; vi var jo så nær! 

En annen spektakulær opplevelse var da vi, etter en sving i ulendt og buskebefengt terreng, plutselig var kloss innpå en gruppe elefanter som sto midt i veien. En av elefantene virket irritert og begynte å gå hurtig rett mot bilen. Det er rart med det, man sitter i en stor firehjulstrekker med 10 andre personer og føler seg trygg, og så kan en eneste hissig elefant få deg til å føle deg som en maur! Det var virkelig skremmende. Sjåføren slo av (!) motoren, snudde seg og sa: INGEN BEVEGELSER! INGEN LYDER!  Det ble noen nervøse sekunder. Elefanten dyttet litt borti bilpanseret, så gikk den opp på siden av bilen; den var 20 cm fra stakkars Viljar som satt stillere enn han noensinne har gjort på skolen, så luntet den av gårde inn i bushen, og vi pustet lettet ut.

Etter safarien var vi helt matte av alle opplevelsene, så resten av tida ble brukt til eting, driting og soving, som det heter i hundemiljøet.

Dagen etter skulle vi tilbake igjen, og denne gangen gikk alt som smurt, bortsett fra da vi kom til Zambia-sida etter elveoverfarten. Vi ble mottatt som gamle venner på politikontoret, men da vi kom til gjerdet/porten var det en herremann i uniform som mistenkte oss for å være bilsmuglere og som ikke ville tro på historien om at bilen hadde stått parkert ved politikontoret. Vi tilbake igjen, fikk snakket med polti’, tok med oss polti’ til mann i uniform; saken oppklart etter høylydt meningsutveksling på et eller annet lokalt stammespråk, vi vinket videre, ut porten og følte oss som vinnere av Lotteriet.

Dagen ble avsluttet med et ‘festmåltid’ på Hungry Lion i Livingstone (litt kjipt burgersted med flere fluer enn folk), og deretter lekte jeg (Bengt) sisten/pegen/tag med jentene til solnedgang.