I begravelse

I begravelse

Det var en sterk opplevelse å være i begravelse.

Etter en liten joggetur(!!!), en vaffel fra i går og 15min morning devotion i kapellet, tok jeg med meg wrappen (eller schetenga? –stoffstykke som damene knyter rundt seg som et skjørt) og gikk ned til resepsjonsområdet for å ta følge med de andre lærerne til Batoka Mortuary. Bengt kjørte ungene til skolen og skulle møte oss seinere. Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle møtes kl 0830, men litt over 09 kom rektor og sa at vi skulle være ved the mortuary kl 09, så da begynte vi å rusle mot bilene.

Det var en 21 år gammel student som skulle begraves. Han hadde bare vært på skolen i 8 dager da han onsdag kveld ble veldig syk og kastet opp blod. Det viste seg at han hadde hatt en svulst helt siden han var liten, og nå var et eller annet gått i stykker, og de klarte ikke å stoppe de indre blødningene. Utrolig trist. Storesøsteren hadde gått på DALICE tidligere, så det var flere som kjente godt til familien.

Da vi kom fram var det allerede en god del folk der. En del var samlet under et tre og sang, mens andre var samlet ved DALICE-koret under tak. Jeg satt meg sammen med Barbara, Grace og noen andre kollegaer på en benk under taket ved koret. Barbara kunne fortelle at de først og fremst sang om trøst og styrke til å komme videre. Etter at vi hadde sittet der en stund, kom familien inn. De hulket, gråt og hylte, og noen av dem kunne nesten ikke stå på beina og måtte støttes inn. Søstrene havnet på gulvet rett foran beina mine. Like ved satt to gutter som kanskje kunne være på Viljar og Eirunn sin alder. Det var småbrødrene hans. Barbara sa til meg at her i Afrika viser man følelser og gråter høyt. Koret sang videre, og etter hvert stilnet gråten litt. Det var på tide med Church Service. Jeg vet ikke helt hvem det var som snakket, men han som snakket mest var nok en prest. Det var diverse bønner og mye snakk om at livet på jorda er kort og at vi må være forberedt og huske å Praice the Lord mens vi kan, for det er ikke sikkert vi husker det når vi blir syke. Alt ble sagt på engelsk, men også oversatt til tonga. Det tok litt tid, men så begynte koret å synge igjen, og vi stilte oss i kø for å se på den døde. Han lå i en kiste som var lukket, men det var en åpen luke der ansiktet kunne sees. Naturlig nok startet gråten igjen, og den nådde etter hvert nye høyder. Det var veldig uvant for meg å se og høre folk vise så sterke følelser så åpenlyst.

Det tok sin tid å få alle inn i biler og av gårde mot gravplassen. Mange av de unge satt på lasteplanet til 3 lastebiler. Det så ganske skummelt ut, men er ganske vanlig. Det ble ulovlig etter at det skjedde en ulykke i forbindelse med transport av unge studenter på et sportsarrangement for noen år siden, men det er visst ikke noe hinder.

En del studenter hadde gått fra DALICE rett til gravplassen, og de hadde allerede ventet ganske lenge da vi kom. Bengt var også der. Vår bil var en av de siste som kom, så vi havnet helt bakerst og fikk ikke med oss noe av det som skjedde. Koret klarte likevel ikke helt å overdøve gråten… Vi stod der i ca to timer, delvis i regn og delvis i steikende sol. Det var slitsomt og langtekkelig, men jeg var egentlig glad for at jeg ikke fikk med meg mer, for jeg hadde igrunn fått nok. Der jeg stod, gikk praten om løst og fast. Det var nok mange der som ikke egentlig kjente den døde eller familien særlig godt.

Jeg var glad da vi kunne gå derifra!